Monthly Archives: mars 2012

Engasjement på høyt nivå!

Standard

I går opplevde jeg en pedagogisk ”høydare”! Tema i forelesningen var ”holdningsteori” og jeg hadde planlagt en debatt. På forhånd hadde jeg fått 8 frivillige studenter til å stille opp. Disse åtte delte jeg opp i to grupper: den ene gruppen skulle være FOR snusing, og den andre gruppen skulle være i MOT snusing. Debatten skulle foregå på scenen, med resten av klassen som tilskuere og dommere. De skulle nemlig gi poeng til den gruppen som brukte flest faglige argumenter i diskusjonen. Alle måtte stille forberedt, både de åtte som deltok aktivt i debatten, og klassen som fulgte med og var kritiske.

Det ble kanon-bra! Og det takket være de åtte som hadde forberedt seg noe så sinnsykt (!) mye. De hadde sittet både i helgen og flere timer før debatten for å stille forberedt. Skjeden har jeg sett så topp motiverte studenter som rett før debatten i går. De formelig glødet av iver og engasjement. Og debatten, som varte i ca. 20 minutter, gikk som planlagt: mange gode faglige argumenter med innskutte bisetninger av humor. De var kjempeflinke. Og jeg er rå-stolt!

Så tusen takk til dere åtte som gjorde forelesningen til en ”høydare”! Dette er studenter man ser langt etter!

Kameraet – en «følgesvenn»?

Standard

Fortiden eksperimenterer jeg med å lage små filmopptak som jeg legger ut til studentene. Hensikten er ikke bare å gi dem noe i tillegg til forelesningen, men også noe litt annerledes. Som et supplement til pensumboken, kan de se en liten filmsnutt. Men det er ikke bare å lage en filmsnutt sånn på sparket. I går brukte jeg hele dagen på å bli filmet. Det er pussig, det der. Jeg er vant til å stå på scenen foran 600 studenter og storkose meg. Men å stå foran et enslig lite fille-kamera,- det var ikke noe storkosing det, nei. Vil heller beskrive det som svært skremmende og urovekkende!!! Nok til å bli fryktelig nervøs, i alle fall.

Hva er det egentlig med dette kameraet som gjør meg så nervøs? Mye av grunnen er nok at jeg snakker til en ”ting” og ikke et menneske. Denne ”tingen” verken biter eller håner meg, men den gir meg heller ingen annen respons. Det er som å snakke til en vegg, som er null interessert i deg (naturlig nok…). Til daglig er jeg helt avhengig av å få umiddelbar respons for at forelesningen skal bli bra. Det handler om å spille på andres replikker. Å lytte, for så å respondere på det som har blitt sagt. Å ha en direkte og nesten fysisk kontakt med studentene. Å lese andres kroppspråk, som ofte signaliserer noe annet enn ordene.

Alt dette er med på å skape en levende dialog. Det er kanskje ikke rart at jeg synes det er skremmende med denne ”tingen” som bare står der og filmer. Den er ikke mye til venn, akkurat. I hverfall ikke der og da. Men en ”følgesvenn”? Ja, det kan nok allikevel tenkes…en gang.

Pangstart!

Standard

Her forleden deltok jeg på et pedagogisk kurs hvor vi diskuterte hvordan en forelesning burde starte. En undersøkelse viser nemlig at det tar ca. 15 minutter fra studentene ankommer auditoriet til de har satt seg ned og kommet i modus for å lære. 15 minutter er sjokkerende lenge… og særlig hvis man tar i betraktning at en økt bare består av 45 minutter. En tredjedel av økten går altså bort til surring og sløsing av tid. Dette var faktisk nytt for meg, og jeg akter å møte denne utfordringen. Men hvordan?

Første bud mener jeg må være å fange studentenes oppmerksomhet. Når det er gjort, må jeg nullstille, eller som det også heter, synkronisere, klassen. Det vil si at jeg må få klassen i modus og mentalt på plass for at de skal være klare for å motta informasjon fra meg. Jeg må ”restarte” studentene slik at de mentalt er i min verden, slik at alle starter med blanke ark.

Det er mange måter å få oppmerksomhet på. Jeg kan for eksempel starte forelesningen med å synge. Det vil garantert vekke oppmerksomhet, jeg er nemlig ingen sangfugl. Eller jeg kan vise dem et provoserende bilde i håp om å vekke noen følelser. Kanskje jeg skal slå hjul. Det er jeg faktisk ganske god til. Eller…. Uansett, her er er det mange muligheter.

Ok.  So far so good. Jeg har nå fått studentenes oppmerksomhet. Neste trinn er å få dem i det rette modus slik at de er mottakelige for ny kunnskap. Og det litt kvikt. Jeg har allerede brukt et par minutter på å vekke dem. Så nå må jeg kjøre på. Men hvordan får jeg dem i riktig modus? Klassen består av flere hundre stykker. Det sier det seg selv at jeg har en stor oppgave foran meg.

Hva skal til for å få lokket alle disse studentene inn i min verden på samme tid? Få dem i riktig modus?  Ja, si det. Det vet jeg ikke ennå. Men det jeg vet, er at for å få en effektiv start på forelesningen bør jeg presentere noe uventet. Noe som bryter med deres forventninger. Jeg akter nemlig å stjele tilbake de 15 minuttene. Koste hva det koste vil.

Nå skal jeg legge meg i selen og finne ut hvordan jeg skal gjøre dette. Bare vent. Jeg kommer nok på noe lurt. En lur PANGSTART!

PS! En kollgega av har utviklet et eget begrep for sin form for pangstarter. Det kaller han for flammekast-pedagogikk. Se med egne øyne på Tor Haugnes sin blogg.