Her forleden deltok jeg på et pedagogisk kurs hvor vi diskuterte hvordan en forelesning burde starte. En undersøkelse viser nemlig at det tar ca. 15 minutter fra studentene ankommer auditoriet til de har satt seg ned og kommet i modus for å lære. 15 minutter er sjokkerende lenge… og særlig hvis man tar i betraktning at en økt bare består av 45 minutter. En tredjedel av økten går altså bort til surring og sløsing av tid. Dette var faktisk nytt for meg, og jeg akter å møte denne utfordringen. Men hvordan?
Første bud mener jeg må være å fange studentenes oppmerksomhet. Når det er gjort, må jeg nullstille, eller som det også heter, synkronisere, klassen. Det vil si at jeg må få klassen i modus og mentalt på plass for at de skal være klare for å motta informasjon fra meg. Jeg må ”restarte” studentene slik at de mentalt er i min verden, slik at alle starter med blanke ark.
Det er mange måter å få oppmerksomhet på. Jeg kan for eksempel starte forelesningen med å synge. Det vil garantert vekke oppmerksomhet, jeg er nemlig ingen sangfugl. Eller jeg kan vise dem et provoserende bilde i håp om å vekke noen følelser. Kanskje jeg skal slå hjul. Det er jeg faktisk ganske god til. Eller…. Uansett, her er er det mange muligheter.
Ok. So far so good. Jeg har nå fått studentenes oppmerksomhet. Neste trinn er å få dem i det rette modus slik at de er mottakelige for ny kunnskap. Og det litt kvikt. Jeg har allerede brukt et par minutter på å vekke dem. Så nå må jeg kjøre på. Men hvordan får jeg dem i riktig modus? Klassen består av flere hundre stykker. Det sier det seg selv at jeg har en stor oppgave foran meg.
Hva skal til for å få lokket alle disse studentene inn i min verden på samme tid? Få dem i riktig modus? Ja, si det. Det vet jeg ikke ennå. Men det jeg vet, er at for å få en effektiv start på forelesningen bør jeg presentere noe uventet. Noe som bryter med deres forventninger. Jeg akter nemlig å stjele tilbake de 15 minuttene. Koste hva det koste vil.
Nå skal jeg legge meg i selen og finne ut hvordan jeg skal gjøre dette. Bare vent. Jeg kommer nok på noe lurt. En lur PANGSTART!
PS! En kollgega av har utviklet et eget begrep for sin form for pangstarter. Det kaller han for flammekast-pedagogikk. Se med egne øyne på Tor Haugnes sin blogg.
Engasjer 
Du fikk en kanon av meg i bursdagsgave…….. Bruk den, da vel 😉
Hei Nina, takk for inspirerende blogg med mange gode ideer – noen av de kommer jeg til å låne av deg i min egen undervisning.
Min eneste kommentar er at det virker som at du forutsetter at engasjement krever «action» (?). Det tror jeg er delvis riktig, men la meg fortelle en kort historie.
Jeg underviste en gang et kurs på BI som ble tatt opp på video. Da jeg holdt forelesningene var jeg litt bekymret over at det var noen litt stille og rolige perioder, hvor jeg f. eks. stilte et spørsmål og ingen svarte, eller hvor det var litt stillhet når jeg byttet fra ett tema til neste. Et par ganger fikk et overraskende spørsmål fra studenter, og brukte litt tid før jeg formulerte et svar.
Men da jeg så video av forelesningene etterpå, så syntes jeg disse stille øyeblikkene faktisk fungerte overraskende bra. Det bidro til en atmosfære preget av refleksjon og ettertanke, og ga liksom pusterom mellom ulike elementer. Så i min undervisning nå så forsøker jeg å variere tempoet og bevisst legge inn noen slike faser.
Hei Nicolay, så hyggelig å høre din historie. Jeg er jo veldig enig med deg at pauser og litt rolige perioder er helt avgjørende. Selv sliter jeg med å både ha pauser og snakke sakte, for jeg blir lett giret og engasjert. Men jeg holder alikevel på tanken om at engasjement øker læring. Nesten alltid. Men,- hva er egentlig engasjement? Det betyr ikke alltid at studentene skal hoppe og sprette og snakke og synge og diskutere høylydt. Langt derifra. (selv om det skaper liv og røre og at det i seg selv kan smitte over på andre :-)) For engasjement kan også skje inni hodet til studenten UTEN at jeg legger merke til det. Og det har tatt meg noen år å forstå det. Jeg besøkte Oxford for ett par år siden og presenterte ulike måter å engasjere studentene på og jeg delte studentene inn to grupper: den engasjerte gruppen som var verbalt gode og ønsket å diskutere, og så den andre gruppen som ønsket å observere og lytte og notere. Men professoren på Oxford mente at det fantes en tredje gruppe. Hæ, tenkte jeg! Jo da: den tredje gruppen er de som sitter stille, lytter og noterer men veldig gjerne ønsker å bidra men vet ikke hvordan fordi de er for sjenerte til å rekke opp hånden. Denne gruppen er svæææært aktive og engasjerte inni seg, men får ikke utløp for det. Og i og med at disse heller ikke snakker, så vet jeg heller ikke hvem de er. Men jeg vet at hvis jeg lager en oppgave til dem og ber dem bidra og besvare noe eller utvikle noe, som er skriftlig, som kanskje kan legges ut på Its learning eller fronter eller FB (anonymt), så får deres engasjement en større verdi, både for studenten selv, for meg som foreleser og ikke minst for de andre i klassen. Så det handler om å legge tilrette for ulike typer engasjement. Ja, ja,- det var litt tanker nå rett før helgen. Flott at du deler dine tanker med meg, Nicolay,- flere burde gjøre det. Deling er gull verdt! God helg! 🙂