Monthly Archives: september 2014

Trenger studentene meg?

Standard

Jeg undrer meg litt over det, nemlig. Om studentene trenger meg i forelesningene. Er det noe poeng i å møtes hver uke? I tre måneder. For at jeg skal for-e-lese for dem? De fleste universitet og høyskoler kjører jo nettopp dette opplegget, hvor studentene møtes til forelesning og foreleseren gir en leksjon på ca. tre timer. Og så møtes de igjen neste uke. Og neste uke der igjen. Hvilken verdi har dette for studentene? Kan de ikke heller sitte hjemme og lese pensumboken selv, finne noen andre medstudenter å diskutere sammen med, gjøre noen arbeidskrav, og så gå opp til eksamen i slutten av semesteret?  Tenk så mye tid de sparer på å slippe å stille opp i alle disse forelesningene som er satt på timeplanen. Og så mye mer fleksibelt det er å kunne lese og studere når en selv vil og ikke når det passer foreleseren! Så effektiv, a gitt! Og så trenger heller ikke jeg som foreleser å stille opp hver dag og lire ut av meg tørr teori som studentene like godt kunne lese om selv.

Auditoriet som møteplass

Auditoriet som møteplass

Vel. Hva skal jeg si? Jeg undrer meg, men egentlig så undrer jeg meg ikke likevel. For jeg tror nemlig ikke at jeg er overflødig. Jeg tro studentene trenger meg, jeg. Men jeg tror ikke at de trenger meg til å lese for dem. De trenger meg som en leder. En klasseleder. En som motiverer og engasjerer slik at de blir inspirert til å ta ansvar for egen læring. Slik at de når det målet de har satt seg for studiene. Derfor tror jeg at de trenger meg. Åh, for en god følelse! Det ikke noe i veien med selvfølelsen min, i hvert fall… !

Men så tenker jeg videre. Jeg kan vel være en god leder og motivator UTEN å fysisk være tilstede i auditoriet, vel? Hvem sier at vi fysisk må treffes? Vi kan jo møtes online på nett? Da blir hverdagen mer fleksibel, studentene kan jobbe med faget når de vil på døgnet samtidig som jeg sitter på den andre siden av nettet og motiverer dem. Akkurat slik som nettstudier fungerer.

Dette semesteret har jeg et markedsførings-kurs som går på nett. Her er det ca. 250 studenter. Møteplassen er en lukket Facebookside. Her diskuteres det, erfaringer deles, presentasjoner kommenteres og de kommer med innspill. Jeg fasiliteter og tilrettelegger. Studentene gjør jobben! Læringen har forflyttet seg. Det er ikke lenger jeg som foreleser som er kunnskapsformidleren. Studentene tar ansvaret for læringen. De deler og backer hverandre opp. De svarer på hverandres spørsmål lenge før jeg i det hele tatt har oppdaget at det ble stilt et spørsmål. De motiverer hverandre og de stiller opp for hverandre. Selv sitter jeg på gjerdet og følger med. Veileder. Stiller noen kritiske spørsmål. Styrer de i riktig retning. Gir dem utfordrende oppgaver. Gir dem tilbakemeldinger på disse. Motiverer dem til å jobbe. Min rolle som motivator er lik som før, men studentenes rolle har endret seg. De tar ansvar. Og de aktive. Som aldri før!

Så ta trenger vi kanskje ikke dette auditoriet for å møtes fysisk, da? Jo. Jeg er egentlig ikke i tvil. Jeg konkluderer med at en fin blanding er mest optimalt. Litt på nett og litt i auditoriet. Det er nå en gang slik at vi mennesker er flokkdyr som ønsker å være sosiale med andre. Treffe dem og se dem i øyene og smile. Så forelesningene er kommet for å bli. Dermed basta.Vi må bare tenke på hvordan disse kan utnyttes maksimalt. Så da trenger studentene meg allikevel, da. Takk og lov!